Glutenfri matglede

pappa uten gluten. Livet med cøliaki
pappa uten gluten. Livet med cøliaki

Vi har alltid vært opptatt av mat i vår familie. Yiannis har praktisk talt vokst opp på et restaurantkjøkken og det ble også hans store lidenskap og interesse i voksen alder. Jeg selv kommer fra en familie med en far som var veldig opptatt av å lage god mat. Vi kunne spise hummer eller lammestek på en tirsdag, og middag var alltid dekket bord og stearinlys. Under oppveksten misunte jeg venninner som spiste middag klokken 17 med en meny som stort sett var veldig barnevennlig.

Det jeg har innsett er at jeg har kopiert disse vanene selv. Vi lager sen middag og har alltid dekket bord og tente lys. Grunnen til at vi spiser sent er at vi alle er veldig opptatt med jobb og aktiviteter, og at vi ofte er sent hjemme. Vi snur derfor på måltidene og middag er det siste måltidet som blir spist her i huset. Dette er sånn vi gjør det, men jeg skjønner godt at det ikke passer for alle. Jeg synes det er deilig å sette seg til bords ferdig jobbet, ferdig trent og ferdig med kjøring til og fra for kvelden.

Da Sevastianos fikk diagnosen var vi veldig spent på hvordan dette skulle bli. Kunne maten hans enkelt tilpasses? Kunne vi enkelt tilpasse oss? Etter mye prøving og feiling med glutenfri baking bestemte vi oss for at dette skal vi klare. Uansett. Han skal ikke miste matlysten eller matgleden og vi skal lage akkurat like god mat som før. Og vet du hva? Det har vi klart. Det har selvfølgelig vært en haug av utfordringer underveis, men alt i alt føler vi at vi har klart det.

Vi har aldri vært opptatt av å definere oss som "allergimatbloggere". Veldig forståelig at andre vil definere seg som det, men for oss er det ikke nødvendig å sette en "merkelapp" på det. Å kalle maten sin for"allergi"mat blir dessuten helt feil for meg. Det er jo ikke maten du spiser du er allergisk mot:-) Ja, vi lager også glutenfritt, men først og fremst er vi foreldre og matbloggere som lager god mat. God mat på lik linje som andre matinteresserte. Maten vår må bare være glutenfri fordi Sevastianos har cøliaki, men ellers er den jo egentlig ikke noe annerledes enn andre sin mat.

Vi har ikke startet bloggen for egen vinning eller for å få omtale, vi har gjort det for Sevastianos på 11 år med diagnosen cøliaki. Jeg tviler faktisk på at denne bloggen hadde eksistert hvis det var en av oss voksne som hadde fått diagnosen.

Vi har skrevet mange innlegg om livet med cøliaki, men jeg tenker veldig sjeldent på diagnosen hans som en sykdom, allergi eller en diagnose. Det høres så alvorlig ut, og vi er opptatt av at det ikke skal oppleves sånn for han. Vi er opptatt av at mat fortsatt skal være noe positivt. Selv med en diagnose. Han skal glede seg like mye over maten som det vi andre gjør.
Ved hele tiden omtale dette som en diagnose, allergi eller utfordring vil det antageligvis smitte over på han, og jeg tror det da blir enda mer utfordrende for han å leve med cøliaki. Jeg tror nemlig mye av grunnen til at han lever så fint med det er nettopp tilnærmingen vår til det. Vi har konstatert at han har en diagnose, vi snakker om det, men gjør sjeldent et stort nummer ut av det.

Det har likevel tatt oss lang tid komme dit, og ja, vi synes det var vanskelig til å begynne med vi også. Veldig vanskelig, men vi har landet på at det å forsøke ha en positiv tilnærming til diagnosen og skape "matpositivitet" har vært det beste for han.

Forsøke å se flere muligheter enn begrensninger (dette er ikke alltid like lett altså).  Målet med bloggen er jo at han og alle som følger oss skal få igjen matgleden og forhåpentligvis få en god del inspirasjon. Det er jo det vi ønsker å formidle til dere via bloggen. Du skal få igjen matgleden og du skal lære deg å lage like gode alternativer selv om de må være glutenfrie. Det at det også er mer åpenhet rundt temaet nå enn før har også hjulpet oss masse. Temker med gru på dere som fikk diagnosen for mange år siden. Det kan ikke ha vært lett..

Jeg blir fremdeles oppgitt og lei når det ikke kan legges til rette for han, men  Sevastianos selv forventer det ikke. Det vi voksne som forsøker bane vei for han og dermed stresser med å være i forkant. Han har for lengst innsett at det følger begrensinger med diagnosen. Han forventer egentlig ingenting , men tar all tilrettelegging som en bonus. Han er også selvfølgelig heldig som har noen som kan tilrettelegge for han. Det skjønner vi godt at det ikke er alle som har. De største utfordringene fremover for han vil være når kompisene vil ut å spise eller når de skal reise på turer etc. Det gruer jeg meg allerede til...

Vi startet som sagt denne bloggen for Sevastianos. Egentlig skulle den bare fungere som et arkiv for han hvor vi skulle samle våre beste oppskrifter, men det tok ikke lang tid før flere fulgte oss og det igjen førte til mye omtale og tilslutt ble det også bok. Følgere, bok og positiv omtale er selvfølgelig veldig hyggelig, men ingenting av dette hadde blitt noe av hadde det ikke vært for diagnosen til Sevastianos. Jeg synes at vi til tross for en litt vanskelig diagnose har klart å snu det vanskelige til noe positivt. Det håper vi at dere synes også. Å ha cøliaki er ikke alltid så enkelt, men det trenger ikke alltid være så vanskelig heller...

Takk for at dere vil følge oss!

Klem fra mamma´n til Sev

 

Vil du også kjøpe boken vår? Trykk på linken for boksalg og for å lese anmeldelsene av boken:

Den store glutenfrie bakeboka

 

Pappa uten gluten. Livet med cøliaki
Pappa uten gluten
Aktiv, matglad familie som lager glutenfri mat grunnet Sevastianos på 10 år med cøliaki.
«Etter 15 år har endelig glutenfritt blitt enkelt å lage og kjempegodt.» – CecilieTrykk her for å se boka vår!